Sgts. Knoll og Jones perspektiv
••• MivPiv / Getty Images
Som ansatte Sgts . Larry Knoll og Ace Jones kjørte nedover grusveien, de knotete dekkene til terrengkjøretøyene deres sparket opp enorme støvskyer.
Vernebriller, festet over Kevlar-hjelmene, dekket øynene deres. De hadde på seg hansker og tunge flakvester, over hvilke et utvalg utstyr hang fra beltene til deres bærende utstyr. Og de hadde stubbe M-4s , den siste typen M-16 automatgevær, slengt over skuldrene deres.
Sikkerhetsstyrkenes flyvere hadde på seg verktøyene for sitt fag. Venner og partnere, de visste godt hvordan de skulle håndtere sine stål-, plast- og gummihester på den humpete veien ved Bashur Airfield, Irak, en utpost 255 miles nord for den irakiske hovedstaden Bagdad.
De stoppet i nærheten av en teltrekke, gikk av kjøretøyene og tørket støv av seg selv. Rundt dem satt flyvere på barnesenger utenfor lerretsboligene deres og pratet og spiste måltider, klare til å spise. Og etter en lang dag på jobben så rasjonene veldig velsmakende ut for Knoll og Jones.
For en dag. Vi har vært opptatt siden vi sto opp, sa Knoll, som har vært sikkerhetspoliti hele sin 10 år lange luftvåpenkarriere. Det kommer til å føles godt å reise seg en stund.
Men etter 14 timer på jobben var det en sjanse for at de kanskje ikke fikk hvile. Når som helst kunne de få anropet om å bytte til sin andre personlighet, snikskyttere .
Ikke den typen i Hollywood-filmer som sniker seg ut på landsbygda for å bruke uker på å forfølge en fiende for det ene skuddet, det ene dødsøyeblikket. Nei. Knoll og Jones er raske til å si at de først og fremst er sikkerhetstropper hvis jobb er å beskytte sine medflyvere.
Vi vil gjøre alt som trengs for å holde troppene våre trygge, sa Knoll fra Saratoga Springs, N.Y.
Ved Bashur, knutepunktet for luftforsvaret til Nord-Irak på toppen av Operasjon Iraqi Freedom, betydde det å gjøre gryntarbeid. Går på perimeter- og off-base patruljer, står vakt ved inngangskontrollpunkter og bygger defensive skytestillinger.
Ikke et problem. Det er akkurat det paret trente på å gjøre. Hva de forventet da de begynte i Luftforsvaret for å være sikkerhetstropper. De elsker livsstilen. I tillegg, da de meldte seg frivillig til tjenesten med 86th Contingency Response Group, visste de at for å virkelig gjøre jobben sin, måtte de være på en bar base midt i en kamp et sted.
De er i en unik enhet, den eneste i luftforsvaret. Gruppens jobb er å være den første til å lande på en bar base for å etablere flyplass- og lufthavnoperasjoner, pronto. 786th Expeditionary Security Forces Squadron, der Knoll og Jones jobber i operasjoner, sørger for sikkerheten. Politiet holder flyvere trygge når de lander, losser og lanserer luftfartøy rundt klokka.
Et skarpt øye
Knoll og Jones sluttet aldri å skanne de omkringliggende fjellene, et instinkt de hadde utviklet under snikskyttertrening. Med et skarpt øye lette de etter en usett fiende. En mobil og unnvikende fiende som, hvis den ikke stoppes, kan angripe og drepe skvadronkamerater og forårsake kaos med flyoperasjoner.
Snikskytterlaget håpet å sette treningen på prøve. Så de beholdt sine langtrekkende rifler og Ghillie kamuflasjedresser klare. I løpet av få minutter kunne de samle utstyret sitt og stille smyge seg inn i fjellene på jakt etter et mål.
Men i de sammensveisede bygdesamfunnene rundt flyplassen kjente det kurdiske folket sine venner og naboer godt. Nye ansikter er lette å oppdage. Så nyheter om en fremmed reiser raskt, lett å nå vennlig etterretningsoperatører i området.
Det er etterretningsfolkene som gir snikskyttere sine mål.
Men de lokale øynene og ørene bidro til å avskrekke irakiske tropper og terrorister fra å snike seg inn og ta skudd mot Bashur.
Men krigen mot terrorisme er ikke en presis operasjon. Terrorister er uforutsigbare og slår til raskt, noe som gjør angrep vanskelig å stoppe, sa Jones. Og Bashurs nøkkeloppdrag sørget for at den ville være under konstant trussel så lenge krigen med Irak fortsatte.
'Vi vil fortsette å gjøre våre vanlige jobber,' sa Jones, en 11-årig veterinær fra Wake Forrest, NC, 'Men vi må være klare til å bytte til snikskyttermodus, for å eliminere enhver trussel før en av våre folk blir skadet .'
Knoll og Jones har vært et team i mer enn to år. De har finpusset håndverket sitt omfattende opplæring . De holder seg klare og kan samle snikskyttersettene sine og være på jakt på få minutter. De visste at hovedmålet deres ville være en skurk som bar et skulderavfyrt missil.
Det var derfor de holdt øye med fjellene. Fordi bare én rakett avfyrt fra noen av de omkringliggende toppene ved teltbyen deres kan forårsake massive skader. Og hvis et missil treffer et lastefly, kan det stoppe alle luftoperasjoner inn på den strategiske 7000 fots rullebanen.
Det hadde ikke vært bra, for å si det mildt. Fordi under høyden av operasjonen for å frigjøre Irak, slapp mer enn 366 C-17 Globemaster III og C-130 Hercules transporter av mer enn 23 millioner pund last på flyplassen. De fleste flyene ankom om natten, lastet til gjellene med forsyninger og utstyr. Flyvere løp for å losse dem ved det svake grønne lyset deres nattsynsbriller .
De nærliggende fjellene gjenklanget av støyen fra flymotorer. Og gruppen kjørte mørklagte operasjoner for å legge til enda et lag med sikkerhet til Bashur-natten. Knoll og Jones visste at de kanskje måtte gjøre jobben sin i mørket. Uansett, sa de.
'Dag eller natt er jobben vår å ta ut et mål før han kan skyte mot et av våre multimillion dollarfly eller drepe noen,' sa Knoll.
Så å savne et skudd er ikke et alternativ. Alt mindre enn et bekreftet treff gjør lite for å redusere trusselen mot flyverne på bakken. Men hvis den strenge koden for arbeidet deres la ekstra press på snikskytterne, så det ikke i ansiktene deres.
«Du må bare passe på at du ikke roter til,» sa Knoll.
Opplært til Snipe
Men 'rote til' er ikke i vokabularet deres. De vet at talentene deres er etterspurt. At bare ryktet om at de er på slagmarken kan sende frysninger gjennom fiendens rekker.
'Snikskyttere er den største psykologiske avskrekkingen på slagmarken,' sa Knoll.
De er også de mest forhatte troppene i en kampsone. Så snikskyttere må holde fokus på oppdraget og hva de gjør for å overleve, sa han.
«Vi kan ikke gjøre en feil,» sa han. «For mye står på spill. Dessuten, hvor mange snikskyttere har du hørt om som har kommet tilbake fra en krigsfangeleir?
Knoll og Jones aksepterer ansvaret for jobben deres og risikoen. De visste hva de gikk til da de ble med i beredskapsgruppen, med hovedkvarter på Ramstein Air Base, Tyskland.
Skvadronen deres er på nærliggende Sembach flybase. Da de kom var det seks snikskyttere . Men de siste to og et halvt årene har Knoll og Jones vært de eneste to. Pultene deres står overfor hverandre, og de trener sammen. De er venner fra jobben også, så de kjenner hverandre godt.
Begge gikk gjennom Army Sniper School i Fort Benning, Ga., med en måneds mellomrom. De gikk også gjennom den Air National Guard-drevne snikskytterskolen ved Camp Joseph T. Robinson, Ark.
Men det er det fem uker lange kurset ved hærens eliteskole som gjør dem verdifulle for gruppen. De lærte avanserte skyteferdigheter, for å måle vindeffekter og estimere rekkevidden av mål. De lærte også å oppdage, spore og forfølge mål, motforfølge og kamuflasje. Og de lærte å velge nettsteder for, og sette opp, fremadlytte- og observasjonsposter, og mestre også hvordan de forblir uoppdaget i dem.
Det gir sjefen for beredskapsgruppen en mulighet for hvordan man best kan bruke snikskytterne. Sjefen kan holde dem på flyplassen for å styrke styrkebeskyttelsen eller sørge for skudd fra skarpskyttere - eller sende dem til å patruljere nærliggende ridgelines. Langdistansepatruljene, som kan vare noen dager, skal finne skurker med de skulderavfyrte jord-til-luft-missilene. Disse våpnene kan true fly fra så langt unna som seks mil.
«Vi patruljerer langt forbi frontlinjene, så vi kan ta ut et mål i god tid før det kan true flyet eller folkene våre,» sa Knoll. 'Vi må holde et skarpt øye åpent hele tiden.'
Når du først er på jakt, jo lenger skuddet er, jo lenger unna er snikskytterne fra trøbbel. Så Knoll og Jones tilbringer timer på skytebanen og skyter og mestrer deres M-24 snikskytterrifler . Det er en militær modifikasjon av Remington 700 jaktriflen.
'Vi øver som et team, så vi vet hvordan hverandre fungerer,' sa Jones.
Samarbeidet lønnet seg på Hærens skole, der snikskyttere må skyte fra 400 til 600 skudd mot mål som strekker seg fra 12-tommer til 20-tommer i høyden. De skyter fra ulike avstander og i ulike situasjoner. Noen ganger visste de avstanden til målet og noen ganger ikke. Og de må treffe bevegelige mål om dagen og om natten.
For å passere hver fase, må snikskyttere treffe 14 mål. Knoll og Jones gjorde det bedre.
'Vi traff 18 eller 19 mål konsekvent,' sa Jones. 'Vi er stolte av å være gode skudd.'
Begge har truffet mål på mer enn 1000 yards. Men på Bashur tok verken Knoll eller Jones et skudd. De fortsatte å trene og gikk på lange patruljer, men de dro ikke på en ordentlig operasjon. De ønsket noe annet.
De hadde imidlertid litt spenning. Knoll og Jones, og 18 andre gruppeflyvere, hoppet i fallskjerm inn i Bashur med 1000 fallskjermjegere fra 173rd Airborne Brigade fra Vicenza, Italia. Soldatene sikret omkretsen mens flyverne sikret rullebanen og etablerte luftoperasjoner.
Det var et historisk hopp, og 14 av flyvåpenhopperne var sikkerhetsstyrker. Flyverne var Luftforsvarets første konvensjonelle styrker som hoppet fallskjerm inn i en kampsone. Og de enorme C-17-flyene som slapp dem var på sitt første fallskjermoppdrag.
'Vi hadde nettopp kommet hjem fra en utplassering og hadde fire dager på oss til å pakke om til scenen for hoppet inn i Bashur,' sa Jones. 'Det var spennende, selv om vi ikke visste hvilken trussel vi kunne forvente.'
Heldigvis ble det aldri realisert en reell irakisk trussel. Likevel renset Knoll og Jones riflene og vedlikeholdt Ghillie-draktene, og prydet dem med filler, snorer og lokale planter for å passe inn i naturen.
De jobbet døgnet rundt, opp til halsen i sikkerhetsstyrkejobbene de hadde trent til å gjøre. Men de ble ikke skuffet.
'Da jeg fant ut at jeg hoppet inn i Irak, ble jeg overrasket,' sa Jones. «Jeg kunne ikke vente med å komme til Irak og gjøre jobben min. Og det var akkurat det jeg gjorde.'
Knoll var sikker på at han og Jones kunne ta til fjells for å forfølge en fiende. Men da det ikke skjedde, fortsatte de sin styrkebeskyttelsesjobb.
«Det var vår hovedanliggende uansett,» sa Knoll. 'Men hvis de trengte oss som snikskyttere, er vi klare til å eliminere enhver trussel som kan dukke opp.'
